Bunadssølvet er en viktig del av bunaden. I folkedraktene var også bruken av sølv underlagt skikk og bruk. Det kunne være forskjell på hvor mye sølv den gifte og ugifte kvinner fikk bære. I Hardanger og Voss f. eks. var det bare den gifte kvinnen som kunne bruke “dalarkjede” og støle belte. Dessuten var det bare til bryllup man pyntet seg med mye sølv. Til gjengjeld kunne en brud være overdådig pyntet. I dag er nok dette svært annerledes. Sølv til bunad er ofte benyttet som gaver gjerne allerede fra konfirmasjonsalderen. Det er heller ingen særlige begrensninger i tradisjonene på hvor mye sølv som kan benyttes på en enkelt drakt, eller under hvilke anledninger “sølvskattene” kan fremvises. Bunaden er imidlertid fortsatt en som kun benyttes til fest og spesielle anledninger.

Sølv var et dyrebart metall i gamle dager. Det har vært påstått at før Amerika ble oppdaget var sølv like sjeldent som gull. Fra 1500-årene kom det skipslast på skipslast med kostbarheter, ikke minst sølv, fra Sør- og Mellom-Amerika. Edle metaller var målestokk for et lands rikdom, og førte  til intens malmleting, også her i Norge. Først i 1623 ble forventningene innfridd. Da fant to unge gjetere ved en tilfeldighet sølv i Sandværs nordlige hei områder, og spiren ble lagt til Kongsberg Sølvverk. I dag benyttes sølv av utenlandsk opprinnelse til produksjon av bunadssølv.

Hvor gammelt er draktsølvet, og hvor kommer det fra? Dette er et spørsmål som stadig dukker opp i forbindelse med det gamle norske draktsølvet. Det var ikke hver manns sak i tidligere tider å bearbeide de edle metaller. Ingen andre enn gullsmedene skulle utføre gullsmedarbeid. Siden middelalderen var de underlagt streng kontroll og tilsvarende strenge straffebestemmelser. Hvem laget så bondesølvet eller bygddraktsølvet? Svaret blir at inntil begynnelsen av 1880-årene ble det laget av gullsmeder bosatt i byene eller av by-utdannede gullsmeder bosatt på bygdene. Gjennom tidene var mange av byens gullsmeder spesialister på “bondesølv”.

Sølvet til bygedraktene kaller vi i dag draktsølv eller bunadssølv. Uttrykkene er hensiktsmessige for å skille disse smykkene fra vanlige motesmykker. Folk flest bruker betegnelsen bunadssølv og ikke draktsølv. Det er fordi bunad i vårt århundre først og fremst brukes i betydningen nasjonaldrakt. Dette begrepet var nærmest ukjent i den tiden draktsølvet var i utvikling som et levende fenomen, fram til siste århundreskiftet. Draktsølvet omfatter imidlertid mer enn smykker av sølv. Skospenner, belter og brudens hodestas er eksempler på dette og en riktigere betegnelse ville strengt tatt være bygddraktsmykker. Draktsølvet var opprinnelig vanlige motesmykker. I det tradisjonelle bondemiljøet levde de videre etter at de var gått av moten i samfunnets toppsjikt.

Arkeologisk materiale viser at bruken av smykker kan følges tilbake til bronsealderen. Enkelte trekk i dagens draktsølv kan spores tilbake til jernalderen, og har altså levd videre gjennom vikingtid og middelalder. Det ser ut til å ha vært dyktige finsmeder her i landet alt i bronsealderen og vikingtidens smeder behersket de teknikkene som var vanlige i gullsmedhåndverket frem til industrialiseringen i midten av 1800-årene. Form og mønstre fra gamle originaler blir ofte benyttet i fremstillinger av smykker i dag. Draktsølvet kan deles inn i to store kategorier: Gjenstander som er direkte til nytte ved å holde klærne på plass, for eksempel søljer, spenner, maljer og belter, eller gjenstander som bare er til pryd eller som det knytter seg religiøse og magiske fortellinger til.